Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin
  Innledningen til kapittel 38

Jeg hadde ikke ordentlig oversikt over hvor jeg var da to hyggelige politimenn stoppet ved setet mitt:

– Passport?
– Have not.
– Why?
– Have no passport.
– Where are you from?
– Afghanistan.
– Date of birth?
– Don’t know your calendar.
– Wait here.

De smilte og gikk videre, så jeg bare satt ganske rolig og slappet av, helt uten frykt, i en slags vakuumtilstand. Totalt utladet, kanskje, etter tett oppunder et helt år på reise.
Og da politimennene kom tilbake da toget hadde stoppet, muligens på Halden stasjon, bare reiste jeg meg rolig og tok med meg det eneste jeg eide, jakka mi. Ryggsekken hadde jeg lagt igjen på rommet mitt i Paris.
Ved døra sto kurderen sammen med to andre politimenn. Han knasket på noen nøtter fra en pose og spanderte en neve på meg også.
Ute på perrongen sto en politibil med to andre politimenn utenfor. De bendte armene bak på ryggen og smekket håndjern på meg og kurderen, før de plasserte oss i baksetet. Heldigvis var det natt, og få mennesker å være flau overfor.
Jeg ble litt forundret over at det skulle være nødvendig med håndjern, for det var ganske ubehagelig. Men heller ikke nå ble jeg redd. Så gikk ferden mot Oslo.
Og som vanlig ble jeg bilsjuk.

Kjøp boka.
Bokanmeldelser.
Tilbake.