Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 2 Selvom det var gøy å leke, fikk jeg det tidlig for meg at jeg måtte ha skolegang, så allerede før jeg fylte seks år, maste jeg meg til å begynne på skolen sammen med kameratene mine. De var et par år eldre enn meg og hadde begynt bare et par dager tidligere. Storebror Murtaza på 11-12 år syntes det var en god idé og var innstilt på å hjelpe meg så godt han kunne. Også foreldrene mine var opptatt av utdanning, ikke minst mamma, som leste både seint og dårlig, og som ikke kunne skrive i det hele tatt. Jeg var den yngste skoleeleven i den lille bygda, og det var absolutt ikke opplagt å bli skolegutt så tidlig. For det var sikkert minst ti kilometer til skolen i Tamaki og slett ikke noen skolebuss. Siden jeg hadde de korteste beina, måtte jeg vekselvis småløpe og gå så fort jeg bare kunne, mellom én og en halv og to timer tidlig om morgenen og like lenge hjemover igjen på ettermiddagen. Hvis vi ikke fikk skyss på et pickup-lasteplan. Det hendte en sjelden gang, og da var det nesten fest, særlig for meg, som var mest plaget med gnagsår, så liten som jeg var. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.