Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 8 Det var da jeg hadde vært i Quetta i mer enn fire år og begynte å nærme meg elleve, at jeg fant jeg ut at jeg ville lære engelsk. Men det var et tilbud som bare fantes på kvelden, etter ordinær skoletid. Da måtte jeg også lære det latinske alfabetet, siden det selvfølgelig var helt nødvendig for engelsken. Jeg opplevde det nye språket som litt vanskelig i starten. Det verste var at det kjentes som om den afghanske munnen min ikke var skapt for å lage engelske lyder, og jeg husker at det i begynnelsen var skikkelig plundrete å vri tunga riktig. Men omsider kom det engelske ord ut av munnen min, det ene etter det andre. Jeg glemmer aldri det første ordet jeg lærte. Det var ruler – linjal, og jeg fikk til den vanskelige engelske r-en! Og så bøyde vi sterke verb. Go – went – gone var ett av dem, og det passet jo enda bedre enn jeg var klar over da, siden det ikke bare betyr å gå, men også å reise. Det var slett ikke dumt å lære engelsk. Seinere, when I went the long way from Pakistan via Iran to Europe and Norway, kom jeg opp i situasjoner der jeg var den eneste som kunne. Da fikk jeg kjempegod bruk for det jeg hadde lært, og fikk en status blant flyktningene. Det var bra og bidro til at jeg, selvom jeg var yngstemann, ikke ble sett på som bare en liten stakkar. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.