Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 3 Flukten var delt inn i tre etapper, med tre forskjellige sjåfører, som alle var hyret av den samme smugleren. Først sørover til Anguri, så til Kandahar, mens den siste gikk østover over grensa og videre til Quetta i Pakistan. Jeg husker ikke så mye av det. Jeg sov vel for det meste i bilene, og så var jeg jo bare seks og et halvt år. Men jeg mins at det var en urolig, ja nervøs, stemning hele veien. Murtaza og pappa måtte stadig ut av bilen sammen med medhjelperen til sjåføren, for Taliban hadde massevis av kontrollposter som sjåføren hadde god kjennskap til hvor var. Mamma, Mujtaba og jeg var rimelig trygge i bilen, fordi de som kontrollerte oss, nok regnet med at vi var familien til sjåføren. Murtaza, derimot, var 11-12 år og ble ikke regnet som et barn lenger. Han kunne bli definert som en fiende. Derfor var risikoen for at han skulle bli tatt av Taliban vurdert som større om han var ombord i bilen enn om han gikk utenom kontrollpostene sammen med pappa. Det var kanskje en feilvurdering. Men det er stor fare for at en motsatt konklusjon også hadde vært gal. Spenningen for sjåføren og mamma var nok stor hver gang bilen stoppet ved en kontrollpost og vi skulle sjekkes. Og, for mamma i alle fall, ikke noe mindre når vi stoppet noen kilometer seinere og ventet på pappa, Murtaza og veiviseren. Hadde det gått bra denne gangen også? I nærheten av Kandahar, jeg husker ikke om det var før eller etter, skjedde katastrofen. Vi ventet og ventet, sikkert i mange timer, men ingen dukket opp. Jeg falt inn og ut av søvnen og skjønte ikke hvorfor vi sto stille så lenge. Stemningen var trykket, og da jeg spurte etter pappa, fikk jeg ikke noe svar. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.