Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 9 Jeg forhørte meg litt og fikk jobb som teppeknytter i et hus rett over gata for der vi bodde. Det ble lange dager, med skole fra åtte til ett og jobbing til bortimot klokka ni om kvelden. I begynnelsen var det ikke helt enkelt å få til heller. Men etter litt plundring var arbeidet så absolutt overkommelig, for vi småungene fikk jo de enkleste jobbene. Det vil si at vi knyttet de store, ensfargede områdene. Jeg har knyttet ganske mye rødt, og også noe hvitt. Vi satt fire, fem, kanskje seks personer på en benk, der de erfarne satt der hvor mønstrene skulle knyttes. Foran oss var det spent massevis av loddrette tråder mellom to stenger. Trådene var i par, med én foran og én bak. Hver knute ble laget ved å ta en ganske lang ulltråd og smette den innimellom etter at jeg hadde dradd fram den bakerste tråden, og så var det å slippe denne tråden bakover igjen og gjøre det samme med den fremste av de to trådene. Da var det blitt en knute, og jeg kunne skjære ulltråden min før jeg gikk videre på den neste. Vi var rundt tjue personer i to rom og arbeidet stort sett på fire tepper samtidig. Noen satt med et mønster foran seg, mens andre ble ledet av en som leste opp: – Tretten røde, to grønne, fire gule … Han kunne gjerne passe på flere, mens vi som knyttet fyllfargene mellom mønstrene bare ble kikket til innimellom for å sjekke at vi fikk det til og ikke slurvet. Folk hostet og harket der de satt ved siden av meg på benken, for å arbeide med ull er ikke så forlokkende og miljøvennlig som det kanskje kan høres ut som. Det var egentlig en ganske ille arbeidsplass, siden vi hele tida pustet inn ørsmå ullfibre som trakk ned i lungene. Noen brukte derfor masker, men det var ikke veldig behagelig, det heller, klamt og ekkelt som det var. Og hva var det i kjemikaliene som garnet ble farget med? Nei, dette var nok ikke noen sunn arbeidsplass, i alle fall ikke over år. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.