Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 20 Sammenlignet med Pakistan var lønna vesentlig bedre, men likevel ikke noe særlig å leve av. Jeg tjente bare 3-4.000 toman om dagen. Kursen kan kanskje ha forandret seg noe, men beløpet var nok ikke langt unna de rundt ti kronene det tilsvarer idag. De som satt ved symaskinene, tjente omtrent det dobbelte. Etter en måned hadde jeg en liten slump penger jeg kunne sende hjem til Quetta. Jeg hadde et håp om at også jeg kunne få sy etter hvert, men en annen tanke ble samtidig sterkere og sterkere etter som praten og ryktene gikk i matpausene. Historiene gikk om folk som hadde fått det til i Europa og om flere og flere som plutselig var vekk. De var på vei mot den samme, forlokkende verdensdelen i vest. Etter et par måneder hadde tanken om en ny tilværelse i Europa fullstendig overskygget drømmen om å bli veskeskredder. Jeg ville vekk. Vekk fra hele Asia, som i liten grad hadde noe å tilby en fattig, liten hazaragutt. Rett nok ville tomanene mine rekke noe lengre hos familien min i Quetta, men pengene ville ikke være nok for at hverken de eller jeg ville få noe godt liv. Og ut fra det som ble fortalt, forsto jeg at det ikke bare var ulemper ved å prøve lykken i Europa som veldig ung. Visst var det farligere å legge ut på en så lang reise, rett og slett fordi jeg manglet livserfaring, men samtidig var suksessmulighetene så mye større hvis jeg overlevde og kom fram. Som ungdom var det mye lettere å få oppholdstillatelse enn om jeg ventet noen år. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.