Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 24 Etter hvert ble det brattere. Mye brattere, og vi fikk instruksjoner om å være ekstra forsiktige på den smale stien, som hvis vi gjorde et feilsteg, ikke var bredere enn at vi ville styrte rett i døden. Det hadde regnet dagen før, så fjellet som allerede var glattpolert av hundretusenvis av føtter, var ekstra glatt, og jeg hørte at hestehover gled. Men dyrene hadde tydeligvis til enhver tid tre bein på fast grunn, så de greide seg. Vi som vanligvis er tobeinte, måtte også ned på alle fire og krype, de som hadde leid hester også. Siden det var natt, så jeg ikke stort, men jeg tror det må ha vært omtrent som å gå Besseggen i stupmørke. Etter tre, fire timer med hard klatring og hvor jeg opplevde det som fryktelig skummelt, nærmet vi oss toppen. Der ventet enda en påkjenning, en påkjenning som jeg nå, som jeg er blitt så norsk, regner med at jeg ikke hadde taklet idag. Vi merket lukta allerede på god avstand, ei ekkel lukt av død. Jeg så fem, seks hester som lå i en haug. Kanskje de ikke hadde tålt den harde oppstigningen. Eller de hadde blitt så alvorlig skadd at eierne ikke så noen annen løsning enn å skyte dem. Men det som var mye verre, var at det lå mennesker der og stinket også. Jeg så dem ikke, men jeg er helt sikker. Andre har fortalt at de har sett lik. Og det er jo logisk – når svære, kraftige hester ikke tåler strabasene, er det ikke rart om også mennesker bukker under. Det kan godt hende at de var skutt eller slått i hjel. Siden det hele dreier seg om å få flest mulig fram, og at smuglerne gambler med sine egne liv i håp om å tjene store penger, har de neppe noen skrupler med å ta livet av sjuklinger som sinker transporten. Kjøp boka. Bokanmeldelser. Tilbake.