Foto: Ingunn Daae Berby, bearbeidet av Tom Brodin   Utdrag av kapittel 32 Etter rundt to og en halv måned i leiren ble det endelig min tur en sein kveld da smugleren min, fem, seks andre fra hytta vår og jeg var sammen nede i kaiområdet på jakt etter en mulig fluktbil. – Der, hvisket plutselig smugleren, og lynraskt var både han og jeg over gjerdet, mens de andre var mindre på hogget, tregere i oppfattelsen og tyngre i rumpa, og plundret derfor noen sekunder med å komme seg over gjerdet. Dumt for dem, for alt gikk veldig fort for seg. Omtrent som i én bevegelse åpnet smugleren bakdøra på den svære traileren, mens bilen var i sakte fart, tok tak i buksebaken min, lempet meg inn og stengte, mens de andre hadde forspilt sjansen sin. Lasten besto av masse tunggods som ikke var mulig å flytte på, og noen esker med sykler helt bakerst, og så fort jeg kunne, stablet jeg litt om på eskene og gjemte meg innenfor dem. Snart stanset bilen, sjåførdøra slo igjen, og bakdøra gikk opp for en siste, men veldig overfladisk politisjekk. Og ikke veldig lenge etterpå skjønte jeg at ferja var på vei ut fra havna, på vei mot det ordentlige, frie Europa. Denne gangen var det de andre som ble stående og lure på hvor mange og hvem som var med båten. Mens jeg ble overveldet av en brusende lykkefølelse – jeg klarer det! Så fikk det heller være at det var kaldt og guffent, at jeg ikke hadde hverken mat eller vann, og at det var et forferdelig bråk fra motorene.