– Bonjour Madame!

Tolvåringen var på vei til skolebussen og hadde dårlig tid; klokka var halv åtte om morgenen. Ti meter bak kom kameraten. Begge hadde sekken hoppende på ryggen og en kjeks i handa.
      – Bonjour, Madame!
      Madame, det var meg, for det var ingen andre voksne til stede, og jeg så forbauset på de to guttene i begynnelsen av ungdomsalderen, som hadde tid, åndsnærværelse og oppdragelse nok til å hilse på utlendingen.
      Hilsningsprosedyrene her i området er spesielle for oss som kommer nordfra. På samme måte som jeg på mine daglige spaserturer som nyinnflyttet til Nøtterøy måtte prøve meg fram for å finne ut om jeg skulle hilse på fremmede, har jeg her måttet lære meg stedets sed og skikk. Hjemme hender det ikke sjelden på mine turer hit eller dit at mitt lille «Hei!» ikke blir besvart, men sånt skjer ikke her. Fra første dag har jeg blitt møtt med et «Bonjour», et «Madame» eller et korrekt løft på alpelua. Det er hyggelig, og man føler seg inkludert. Som hjemme, har de flere grader i hilsningsprosedyren, den ukjente inkluderes litt etter litt. Etter ei tid kommer dagen da man blir presentert for et fremmed menneske. Fra da av håndhilses det. Ved hvert møte med denne personen for første gang om dagen, strekkes handa fram, og det hilses pent. Da gjelder det å huske hvem man allerede har hilst på tidligere samme dag!
      Men det stopper ikke der. Jeg husker fremdeles mitt første kyss her i landsbyen, det var en stor dag! Det var gym-treneren som tok runden blant alle damene når vi møttes på tirsdagsmorgenene, og allerede tredje gangen ble jeg inkludert med et kyss på hvert kinn. Veien hjem gikk veldig lett den dagen, og jeg ble minna på den første som hilste på meg på min daglige handletur til Prix på Borgheim 25 år tidligere. Da smilte jeg meg hjemover med handleposene mine og sa til meg selv at det slett ikke kom til å bli vanskelig å bli kjent med folk på denne øya.
Her jeg sitter langt sør i Europa, slår det meg at det er lenge siden jeg ble hilst på av totalt fremmede på gata i Norge. Her i sør får jeg daglig mange smil og kyss, av kjente eller ukjente, og hver gang gjør det dagen litt lysere. Det er stort å bli sett og gjenkjent, det gir tilhørighet, man er del av et lokalsamfunn.
      Hvis jeg treffer deg på øyene, smiler jeg til deg. Smiler du tilbake? Vi trenger jo ikke akkurat kysse!