Til å le seg i hjel av

Har du hørt duer le noen gang? Det har jeg, det er helt sant.
      Det har seg sånn at i store deler av det urbane Europa er duer blitt et kjempeproblem. De vakre fuglene, som mange elsker å mate med gårsdagens tørre brød, utgjør nå et stort helseproblem i de fleste større og mindre europeiske byer, også mange steder i Norge.
      Bygninger og fortau skites ned, for å si det som det er, og når takrennene tilstoppes av dueskitt, tar vannet andre veier for å nå bakken, gjerne bak kledningen på våre norske hus, eller etsende nedover veggen på murhus. Å ha bilen parkert under et vakkert tre kan gi traumatiske opplevelser for den som skal prøve å finne nøkkelhullet eller dørhåndtaket noen timer senere.
      Slik har vi det også i vår lille provençalske hverdag. På taket, i takrennene og ikke minst i knekken på nedløpsrøret, rett over postkassa, sitter de og skiter på blink, akkurat som i de majestetiske og vakre platanene foran huset. Inni trekroene et sted sitter det hver dag og hver natt et antall uønskede individer og nyter livet. For oss som har bilen et annet sted, og som tar av oss på beina når vi går i hus, gjør det ikke så mye, men sosialt innstilte som vi er, bestemte vi oss for å hjelpe byen vår med å kvitte seg med dueproblemet på torget vårt én gang for alle.
      Vi bestilte en svær rovfuglprofil på internett, og gubben i huset krabba opp på taket fire etasjer over bakken, med kjetting og drill og alt annet som trengtes. Etter tre lange timer kom han mer enn fornøyd ned og proklamerte at nå var det bare å sette seg og vente. Vi ville garantert ikke få se duer på torget vårt mer.
      Utålmodig som jeg er, hadde jeg ikke ro på meg til å sitte og vente, så jeg gikk litt til og fra, inn og ut, og glemte etter hvert hele rovfuglen og duene med. Helt til det var tid for ettermiddagskaffe i husveggen i vårvarmen.
      Jeg hadde ikke før satt rumpa nedpå, før jeg hørte en helt ny og merkelig lyd. Det tok litt tid å lokalisere hvor den kom fra, men etter hvert skjønte jeg at den kom fra takrenna på huset vårt. Og akkurat – der satt det anslagsvis femti duer, fem ganger så mange som vanlig, og lo! De satt to meter fra det uhyrlige monsteret av en rovfugl, importert fra Norge for å skremme, og duene lo av hvor lettlurte og tåpelige det går an for menneskene å bli.