11/11 klokka 11

Over hele Frankrike har vi i dag feiret 11. november. Dagen er fridag og feires til minne om avslutningen av 1. verdenskrig. De fleste butikker har stengt, skolene har fri og folk tar på seg finstasen og går ut i det offentlige rom. Her i landsbyen var det bare bakeren som holdt åpent, med enda flere fristelser enn vanlig og med kø i lokalet allerede klokka 7.
      Alt begynte klokka 11, naturligvis, siden det var da ilden opphørte i 1918. Skolebarna var samlet på skoleplassen, og presis på minuttet – noe som er heller sjelden her i landet - var det avmarsj mot Våpenhvileplassen. Der var allerede ganske mange sjeler gruppert i solstrålene rundt minnesmerket over de falne, med Den franske hanen på toppen, som i alle franske byer. Så kom barna, lærerne, foreldrene, krigsveteraner fra både Algeriekrigen og andre kriger Frankrike har kjempet det siste halve århundret, brannmennene i sine uniformer, bypolitiet i sine, og et par stramme militære som for anledningen var utsendt til avkroken vår. Ordføreren gikk selvsagt først, og han var også den som holdt dagens to taler, den ene på vegne av ministeren for krigsveteraner, som faktisk er fra vår lille by og var ordfører her for ikke mange årene siden, den andre på egne vegne. Begge talene var nøkterne, men tallenes tale er jo likevel tydelig, og man kan ikke annet enn å la seg bevege og la tankene gå til de cirka 20 millioner menneskene som døde i denne Store Krigen, som første verdenskrig heter her. Og det var ordførerens ord som fikk meg til å innse at det faktisk bare var rundt tjue år mellom de to krigene; når noe er så lenge siden og gjerne før vår egen fødsel, har mange av oss lett for å putte det i én sekk og på den måten distansere oss fra det.
      Det finns nordmenn som mener at det er på tide å slutte å flagge den 8. mai, frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig, fordi ”det er så lenge siden”. Her i landet minnes man altså den første verdenskrigen mer enn nitti år etter, i stor respekt og med stort alvor. Det ga oss alle anledning til å stoppe opp litt i hverdagen, til å la tankene vandre, til kanskje å sende en takk hit eller dit fordi vi lever i en fredelig del av verden, til å innse at vi er priviligerte som kan stå på utsiden og betrakte dette grusomme som hendte og som hender rundt oss hver dag.
      Og for å avslutte i samme stil som vi ofte gjorde da vi skrev stil på skolen, men med annet innhold: Etterpå var det gratis aperitiff, og stemningen fra Våpenhvileplassen gled bort etter hvert som promillen overtok. Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin formiddag.