En veldig enkel middag

Jeg var nettopp kommet tilbake fra opphold i Norge og hadde to måneder foran meg her i vårlige Provence. Ikke før hadde jeg landet på fransk jord, så fikk jeg telefon med invitasjon til en enkel middag hos en nabo samme kveld. Mine to nabodamer hadde tenkt ut at jeg ville komme til tomt kjøleskap, og de ville gi meg litt å bite i, så jeg slapp å legge meg på tom mage.
      Halv åtte ringte jeg på naboens dør, med norske melkesjokoladehjerter som både vertinnegave og promotering av norsk næringsliv. Den obligatoriske apéritif-en, eller apéro-en, som det heter her, ble gjort klar, med frisk, hjemmelaget sitronlikør fra bror med eget sitrontre i hagen. Nam!
      À table! En stor tallerken med fruens røde fiskesuppe ble satt foran hver av oss. Sammen med denne, pistou, eller pesto, som flere og flere også kjenner til i Norge. Jeg hadde allerede vært borti hvordan dette spises, så jeg manøvrerte meg kyndig med pistou på et stykke ristet brød, plasserte dette oppi suppa, strødde litt revet ost over, lot det mykne, og så rett i munnen. Deilig og fransk!
      Hovedretten var gambasreker i nydelig fløtesaus, med ris og grønnsaker. Litt sølete å renske dem midt i alt tilbehøret, men mye mat i hver reke, og sausen, med selvplukket sopp, var ubeskrivelig. Nå var jeg etter hvert begynt å bli både mett og trøtt. Jeg hadde stått opp klokka kvart over fire samme morgen for å ta bussen til Gardermoen, og jeg kjente at dagen hadde vært lang nok. Lite søvn, reising, miljøskifte, språkskifte, god og rikelig mat og drikke, - jeg begynte så vidt å smugtitte på klokka under bordet. Men det var ikke slutt med dette.
      Det neste som ble tryllet fram, var diverse oster fra hele Frankrike, sammen med baguette, tynn pariserloff. Noen av ostene så ut som om de hadde ligget fra før krigens dager, men jeg tok mot til meg og smakte, og alle var gode og spennende, og jeg savnet absolutt ikke stangselleri, druer eller oppskårne epler eller klementinbåter, som vi ofte pynter med hjemme.
      Nå var det tid for dessert, hjemmelaget Crème brûlée, må vite. Den var akkurat så lunken som den skal være, og selv hadde jeg ikke flere franske superlativer igjen i mitt vokabular for å uttrykke hvor deilig jeg syntes alt var. Men da småkakene til slutt kom på bordet og jeg ville melde pass, skjønte jeg at det gjorde man bare ikke, så inn med to av dem også. Drar du den, så drar du den! Så endelig de riktige avskjedsordene, før jeg rulla ned trappa fra andre etasje, de tjue meterne over torget, opp fire etasjer i mitt eget hus og rett i seng.
Hvis dette var en enkel middag, tør jeg aldri å takke ja til en ordentlig middagsinvitasjon!