Kontaktannonse

Jeg går rundt med en lapp som brenner i lomma. Det har den gjort i to dager nå, og jeg er fremdeles like mye i villrede om hvordan jeg skal forholde meg til både lappens budskap og til avsenderen.
      Foranledninga er ganske spesiell. For noen få uker siden hadde jeg besøk fra Norge av seks unge jenter i 17-årsalderen i mitt sørfranske lille Château Bagatelle. Dette var jenter som hadde satt av vinterferieuka til å plukke opp noen franske ord og vendinger og til å se seg om i Provence. Som norske ungdommer flest, var de pene og velkledde, og dessuten med god oppdragelse hjemmefra. I så stor grad vakte de oppsikt her i byen, at jeg en dag ble spurt om det var norske mannekenger som var på besøk! Jeg måtte jo svare nei, men jeg tror jammen de kunne vært det, alle sammen!
      Jentene både kom og dro, og tilbake satt jeg med særdeles positive minner om flott, norsk ungdom. Og nettopp det er det visst også andre som har gjort, for i forgårs lå det altså en lapp i postkassa mi. Liten, revet ut av ei kladdebok, men med sirlige, franske krusedullbokstaver. Med bankende hjerte fiska jeg opp lappen, redd for at det kunne være trusler, sjikane, utpressing, ja, man hører jo så mangt også på den franske dagsrevyen. Men det var ingen av delene, – jeg vil nesten si at det var verre enn som så:
       «God dag, Madame. Jeg er nabokona i Storgata. Jeg beklager å trenge meg på, men jeg har sett at De har store døtre, og jeg har en sønn på 26 år som leter etter ei venninne på sin egen alder for å diskutere og bli kjent. Madame, De kan komme og besøke meg, drikke en kopp kaffe eller te. På forhånd takk.»
      Vantro og med hamrende hjerte gikk jeg i hus og seig ned på stolen ved arbeidspulten foran vinduet. Og der, tjue meter unna, ser jeg først monsieur komme luntende, så madame noe mer målbevisste, og til slutt 26-åringen, med bøyd hode og usikre skritt. De holdt seg på den andre sida av gata, ingen turte å se hitover, men de gikk fram og tilbake utenfor vinduet mitt i en halvtime.
       Selv har jeg holdt meg inne begge dagene, mens jeg prøver å pønske ut hva jeg skal si uten å støte verken foreldrene eller den potensielle brudgommen.
      Og hvis noen av dere som leser dette noen gang skulle komme til min lille landsby, pålegger jeg dere taushetsplikt, alle sammen!