Livredd i Marseille

Stedet er Marseille flyplass natt til en mørk høstlørdag, og flyet fra Torp er sterkt forsinka. Byen er kjent for særdeles høy kriminalitet, så jeg hadde allerede gjort meg noen tanker da jeg kjørte alene inn mot flyplassen i kveldinga.
      I den avsidesliggende ventehallen har de ansatte pakka sammen og tatt kvelden, og tilbake sitter fem personer som skal ta imot besøk fra Norge. Fire sover, den siste vandrer hvileløst omkring. Det er stille, stille.
      Plutselig flerres stillheten av et voldsomt brøl. Så blandes lyden med høylydt latter. Jeg snur meg mot de høye vinduene og mørket utenfor og får øye på en gutt i tenåra med ei motorsag i handa. Ved siden står kameraten og ler og peker inn mot oss. De nærmer seg døra, men trekker seg tilbake og ruser motorsaga.
      Hjertet galopperer i brystet, og det går iskaldt nedover ryggen. Jeg er så redd som jeg aldri før har vært.
      Inne er det ingen som er våkne, bortsett fra alle sansene i min egen vettskremte kropp.
      Skal jeg vekke de andre Skal jeg gjemme meg på do? Nei, de vil fort skjære seg gjennom de tynne dørene og kutte meg i småbiter. Ideene forkastes én etter én.
      Jeg bestemmer meg for å finne en ansatt og få satt hele flyplassen i alarmberedskap. Med tilgjort rolige skritt går jeg til skrankene for å se om noen sover bak der et sted. Ingen. Jeg vet at det er adgang forbudt bak innsjekkingsområdet, men her må noen ta ansvar, så jeg smetter bak og går videre innover. Alt er stille, lukket. Jeg banker på døra til tollerne, men får ingen respons.
      Hvor er alle de som skal passe på oss og på flyplassen? Hvor er de som om dagen kaster en tube hudkrem, en uåpna camembert eller ei flaske vin fra ei håndveske fordi det kan være terrorvåpen? Nå har de gått hjem, mens folk venter i ankomsthallen, og et fly fullt av ferieglade nordmenn intetanende venter på å bli massakrert!
      Jeg lister meg tilbake til ankomsthallen for å se om noen har våkna, noen jeg kan alliere meg med for å legge en lynrask redningsplan. Lyden der ute er øredøvende, men de to har heldigvis ikke kommet inn ennå. Jeg nærmest sniker meg langs veggen mot dem som fremdeles sover, samtidig som jeg prøver å få øye på motorsagmannen. Nå står både han og kameraten midt under lyset ved inngangsdøra. Det ser ut til at de er på vei inn. Og i handa holder terroristen…. en løvblåser!